Strålingen krever sitt

Da nærmer det seg slutten på stråling mot hodet. Bare en gang igjen nå.

Denne står ved siden av døra mi.

Ferdig med å ha på den stramme ekle maska. Nå når jeg snart er ferdig med strålingen begynner jeg å merke effekten strålingen har på kroppen. Jeg er sliten i hodet. Det gjør ikke vondt, men jeg er varm inni hodet mitt, og alt går treigere. Føles som jeg er i et vakuum.

Jeg merker at jeg trenger mye mere tid til å få sagt det jeg skal si, rett og slett så går alt sakte. Formen er også veldig variabel i løpet av dagen. Det ene stunden er det full fart, og i neste øyeblikk er jeg på vei til å sovne.

Nå får jeg bare ta de neste dagene til hjelp. Det kommer til å bli litt verre nå, er jeg blitt fortalt, før det blir bedre igjen.Så da er det bare å ta livet med ro.

Jeg sliter fortsatt med en vond høyrearm. Den er ikke blitt særlig bedre selv om jeg holder den i ro så mye som mulig. Jeg har også vært på røntgen for å se etter noe som kunne forklare smerten, men det var ikke noe alvorlig å se, så dette er en kraftig muskelbetennelse. Ikke mye som er lett å gjøre når en er hemma i begge armene.

Ellers er jeg heldigvis snart kvitt den plagsomme forkjølelsen min. Men jeg vil hekle. Og det er fy-fy. Så det blir bøker.