Opp og ned i Paris

Turen til Paris ble et takknemlig avbrekk fra hverdagen.

HVER SIN barnevogn.

Nesten en uke uten konstante påminnelser om kreften og medisiner, bivirkninger og bratte motbakker. Det har vært en befrielse å stå i lange køer i Disneyland Paris og Walt Disney Studios.

Helt sant! Kom meg fram med rullestol mellom køene, da. Ellers hadde jeg neppe orket en halvtime. Prøvde en tur i shoppingsenteret tvers overfor hotellet uten stolen. Orket nesten en halv time.

Med rullestol var det en del køer jeg fikk slippe også, men mått jo vente på familien også. Bare én fikk følge med rullestolbrukeren. T-banenettet i Paris er forresten ikke laget for rullestolbrukere.

Heldigvis var vi mange. Til å bære rullestol og barnevogn og til å leie Andreas. I Disney-parkene var det alltid noen til å passe på de små om de store skulle ta de bratteste bergogdal-banene.

Det er så mange som har vært med på å gjøre dette mulig. Det har vært stort å se fram til, og stort å være med på. Det ble en nedtur å komme hjem til mer cellegift og tid til å møte plager og redsel, men jeg har visst ny energi til å legge det til sides. Det tar ikke overhånd. Jeg har kontroll.

Og det er mer igjen av Paris-turen. Nå blir det mitt prosjekt å lage album til ungene. Hannah skal ha London-album fra turen i høst, og alle ungene skal ha Paris-album. Det er å skape minner. Takk, alle dere som har vært med på å gjøre det mulig.