†

Anja forlot oss kl. 13:05

Så møtes vi i Regnbuelandet.

Butterfly Rainbow av Jeff Wilkie www.jeffwilkie.com
(gjengitt med tillatelse av kunstneren)

Sorg på vent

En uke er gått, og en ny er i gang. Fremdeles på det siste på Hospice Lovisenberg. Vi får uønsket innblikk i tilstanden «kritisk men stabilt».

Endelig en god blund.

Anja puster fortsatt med magen. Det er et stykke mellom hvert drag når hun sover. Selvom det føles veldig lenge når hun hopper over et eller to, er det ikke tegn på at det går mot slutten.

Vi registrerer små forandringer. Vi får nøye forklaringer. Ser etter kortpustethet. Finner bare nye smerteterskler, de senkes, som spisebordet som er på vei til å bli en spekefjøl – sage litt her, høvle litt der.

Det er lite Anja er ved bevissthet. Lite av gangen. Og hun klarer knapt å snakke tydelig. Det skal som regel to hoder til for å registrere rett og feil og sette det sammen til noe som stemmer med omgivelser og remedier. Eller humor.

Hospice Lovisenberg er blitt et hjem for oss. Vårt Hotel Cæsar. Et familiedrama. Det er blitt så hjemmekoselig, at Anja av og til tror vi er hjemme i leiligheten. Ikke verst for en 37-åring. Om enn uvesentlige detaljer i det store og det hele.

Vi andre har begynt å komme «i orden» her. Det vil si, vi blir ikke lenger så sorgtynget, rørt, sentimentale. Vi tar lengre pauser, ute av Anjas rom. I går måtte 13-åringen på shopping. Tre etasjer salg på H&M og en calzone på taket på Oslo City. Anja ville at vi skulle gå. Vi kjørte. 2 km hver vei. Men jeg går likevel litt ned i vekt. Litt.

Hannah fikk seg en kopp
ikke-kaffe på Starbucks.

Da vi kom tilbake, forsvant mormor og tante en lang stund. De kom tilbake og kunne fortelle at de hadde vært ute en tur, blant annet på Karl Johan. De tok vel «fem-kilometern», da. Bilnøklene var i min lomme.

Om kvelden måtte jeg lese kommentarer fra Facebook og bloggen igjen. Det var ikke lett å se Anjas reaksjoner, bare når hun skulle fortelle om de enkelte, og når hun spurte etter bestemte. Ellers er hun liksom litt ferdig med oss som har hengt her en uke. Det blir mer liv og latter til nye ansikter. Det er faktisk godt.

Vår sorg er på vent. Den har fått luftet seg litt. Nå er det andre som får slippe til. Vi kan legge til rette, trøste og forklare, forsikre om at det er verre ting for både Anja og oss enn å gi slipp på henne nå. Sykdommen krever sitt, skremmer, men fortjener ikke vår udelte oppmerksomhet.

Noe er bra med at det tar slik tid. I dag kommer mer besøk fra Anjas hjemtrakter, ytterst på Søre, uten fastlandsforbindelse, og med fri sikt til Stad. Og utenfor faller regnet i flau vind. 

Jeg er her ennå

I kveld orket Anja en stund med iPad-en, både lese og skrive.

Jeg sover mye nå. Men jeg klarer å være våken en liten stund. Da snakker vi om alt og ingen ting.

Jeg klarer ikke gå lenger. Veien fra senga har blitt umulig siden beinene mine har sviktet helt. De bruker stolheis på meg for å forflytte meg. Jeg må jo bare akseptere at der blitt slik.

Det er godt å være på plass hos gode hjelpere. Jeg har også fått satt inn kateter så jeg slipper å fly på do hele tiden siden jeg går på sterke vanndrivende medisiner.

Ploppelydene i hodet er fortsatt med meg, men ikke så intenst, og bare når jeg er sliten. Krampene er kommet tilbake, de kommer også når jeg har anstrengt meg. De er bare ikke så sterke som før jeg kom hit. Men det er jo ikke jeg heller.

I natt skal jeg prøve å sove på luftmadrass. Håper det går bedre med ryggen.

Du skal

La meg ikke holde deg tilbake
Du har andre steder du skal gå
Du skal klare det alene
Det er snart, det er nå

La min hand ikke kalle deg hjem
Du har annet å kalle hjem nå
Du skal vente der i glede
La din hand slippe meg nå