Jul hjemme og snart utskrivelse

Dei tunge dagene da jeg var helt nede er nå snudd til gode dager sammen med familien, og godt er det. 

Da det rasa som verst, var det ikke noe lett å være meg, og jeg tror heller ikke det var lett for mine nærmeste å sitte og se på en mor som ikke hadde det bra og hadde mistet alt motet. Jeg håper jeg ikke blir så langt nede igjen. Det er godt at det finnes medisiner som kan hjelpe på slikt. Hjelpe til slik at hverdagene blir så "normale" som mulig.

Gode dager i jula.

Det har vært godt å være hjemme med familien i jula og forhåpentligvis blir jeg utskrevet fra sykehuset på tirsdag, når det blir hverdag igjen der i gården.

Armen er et kapittel for seg

Jeg er ikke av de mest tålmodige når det gjelder ting som tar lang tid. Armen kommer seg sakte men sikkert, men for meg kan det gjerne gå litt fortere fremover. Det er sannelig ikke lett å skulle klare alt på egen hånd når en bare har en arm.

Den største utfordringen er å finne klær å hå på seg, og uheldigvis for meg er det vinter nå, det liker jeg ikke i det heletatt. Jo mere klær jo vondere er det for armen, men det går jo fremover, så jeg får vel bare lære meg til å være mer tålmodig.

Cellegiften har begynt å merkes i kroppen

Den nye cellegiften jeg her begynt på har jeg begynt å merke på kroppen nå. Ille er det ikke, men jeg kjenner det, bivirkninger i form av verking i fingrer og tær og litt kvalm, men det er til å leve med.

Det går lettere å få i seg tablettene også - altså cellegiften. Den får jeg i form av 5 store brune tableter. Godt det er to uker med tabletter og en uke uten.