lørdag 29. juni 2013

En døs

Verden stopper opp en stund mens et liv finner sin utgang.

Anja er fortsatt hos oss. Vi trodde hun skulle dra torsdag kveld da hun kjente trykk over brøstet og hadde tungt for å puste. Hun ble skremt selv, men var våken og full av humor da ungene kom.

Barna skulle egentlig sove hjemme den natten, men de to eldste fikk lov å velge. De ville være hos mamma.

Legene økte mengden bedøvende- og beroligende medisiner, og Anja ble stabil. Det må være dette som kalles «kritisk men stabil». Hun døser stadig mer, snakker mindre og sover mye.

Da Anja bestemte seg for å be om plass på Hospice Lovisenberg, hadde hun begynt å få anfall med kramper i ansiktet og den friske armen. Hun var ved full bevissthet, og klarte å følge med på hva som skjedde og ble sagt rundt seg, men hadde ikke kontroll over seg selv. Hun fikk også latterkramper.

Legene her hadde ikke sett slike anfall før, men mente det var mest å sammenligne med epilepsi. Stesolid stoppet krampene, og nå savner Anja latteranfallene. «Nei, nå er det dårlig underholdning her», sier hun tørt.

De våkne stundene med tydelig tale blir sjeldnere og kortere. Vi lærer å forstå hva hun sier i halvdøsen. Det er mest korte beskjeder om hva hun trenger hjelp med, men også praktiske påminnelser om avtaler.

I dag har Anja «stått opp» og lagt seg i lenestolen. Man ser tydelig på henne at leveren svikter. Nå måtte hun også få de sterkeste medisinene mot kløe. Mens hun har spist litt vannmelon og middagsmat de siste dagene, har kvalmen tatt overtaket i dag.

Nå midt på dagen fikk hun også «ploppelyder» inni hodet sitt. De irriterer henne grenseløst. Hun trodde først det var beskjeder på iPad-en, men neida. Ikke mobiltelefonene heller, er en drøss av det slaget her, og iPadder og iPodder.

Det er lenge siden Anja var aktiv på Facebook. Hun prøver å lese, men må gi opp ganske raskt. Sier hun ikke klarer å fokusere. Det er forståelig. Men hun klager ikke. Jeg gir henne oppsummeringer av tilbakemeldingene på facebøkene våre, epostene, på bloggen og min twitter.

Gamle «Porkka» har sett sin siste reparasjon.
Jo, jeg må fortelle om det som har rørt henne mest her disse dagene: Forrige gang hun var innlagt her, var isbitmaskinen ødelagt. Hun sendte en epost til Kreftforeningen der hun forklarte hvor viktig den var for pasientene her.

Onsdag kom svaret: de hadde funnet en sponsor og skaffet 25.000 kroner til ny maskin, takket for initiativet, og fortalte at de allerede hadde tatt kontakt med Hospice.

I går fikk de brevet, og oversykepleieren kom innom for å takke Anja for at hun fikk det til. Anja gråt og fortalte at hun håpet å få oppleve at ønsket gikk i oppfyllelse.

Hun har rukket å bli ferdig med mye.

24 kommentarer:

  1. Jeg er med dere i tankene mine.
    Så fint og varmt du skriver Jon <3

    Varm klem

    SvarSlett
  2. Takk for at du deler dette med oss, sårt, varmt og nært.
    Jeg åpner hjertet mitt for Anja og for dere som står rundt henne og ber om lys og trygghet i overgangen.

    SvarSlett
  3. Jeg har sporadisk vært innom bloggen din, Anja! Jeg ønsker deg alt godt når tiden er inne, og jeg er glad du har så fin familie rundt deg (fant bloggen din på twitter via Jon - anomedie)

    SvarSlett
  4. Takk igjen Jon, for at du skriver så varmt og med hennes humor.
    Vi er med dere i tankene.

    Varm klem til dere alle
    Bente

    SvarSlett
  5. Kjære Jon <3
    Gi Anja en varm klem fra alle oss og si at vi er glad i henne <3
    Nok en gang takk for tanker og ord du deler med oss.
    Vi følger dere <3
    Klem Heidi og familie <3

    SvarSlett
  6. Jeg føler med dere... <3
    Det viktigste nå er at Anja slipper å ha vondt.
    Vi brystdamer har mye å lære av Anja...
    Lære av hennes humør og pågangsmot og
    ikke minst evnen til å dele de innerste tankene
    med andre...
    Vi er mange som har hatt nytte av dette...
    Visk henne i øret at vi er mange som tenker på henne og at
    vi alltid vil la henne ha en plass i hjertet vårt... :-)

    Varme klemmer fra Beth...

    SvarSlett
  7. Tusen takk for at dere deler. <3

    SvarSlett
  8. Det er bare en ting å si: førr ei dame!!!!! Beundrer både hennes mot og styrke.Tenker på dere alle og sender dere varme tanker og klemmer. Dere har fått en stor plass i hjertet mitt.

    SvarSlett
  9. Føler virkelig med dere <3

    SvarSlett
  10. Tenker på dere♥♥♥♥

    SvarSlett
  11. Takk for at dere deler, føler med dere. <3
    Camilla

    SvarSlett
  12. Takk for kjempeflott oppdatering Jon,tenker mye på dere.Hils henne med en god klem fra meg.

    SvarSlett
  13. Jeg føler med dere alle sammen og beundrer Anjas styrke og også deres, føles vel mer trygt med sine inderlig kjære hos seg.<3

    SvarSlett
  14. Det er sterkt å følge med på eit liv som går mot slutten. Takk for at de deler dette.
    Tenker på dykk <3

    SvarSlett
  15. Jeg ønsker deg, Anja, en fredfull reise inn i en ny dimensjon, men du skal ta med deg vissheten om at sporene dine sitter dypt hos mange av oss som har fulgt deg via bloggen og på FB. <3

    SvarSlett
  16. Tenker på deg, Anja. ��

    SvarSlett
  17. Æ har fulgt bloggen de siste 3 ukan, og æ føle nåkka inni mæ som æ aldri har følt før. D e vanskeli å forklar, men for å si d kort og godt, æ e takknemlig for hver einaste dag æ lev, for hver einaste dag æ kan lev uten å vite at æ e syk...Æ tar ingenting for gitt lenger...Hjerte mitt gråte, d har d gjort fra dag 1, æ går å tenke på Anjamor hver einaste dag og æ har bedd og håpa, og håpe fortsatt, på et mirakel, som nok ikke kommer, men så lenge d e liv så e d håp, har æ lært... Å lese kossen Anja skrev om kossen d e for ho å ha begynt å vandre mot døden, va vældi sterkt å lese, trur æ leste d gjennom 15 gang, d va på en måte så vakkert, ho beskrev følelsen så fint at æ tenkte tanken at kanskje d ikke e så ille å dø av sykdom.. Æ grue mæ t å lese innlegget som skrives etter at Anja e sovna inn, men på en anna måte kommer æ sikkrt t å tenke at endeli så slapp d, endeli så slæpp ho å ha d så vondt, at man nestn ser på d som en gave, at når d først e bestemt at man ska dø, at d da kanskje e best å få d overstått, i de tilfellan kor den døende har d så vondt :( Men sånn e livets gang, vi ska alle dø en dag, vi må bare akseptere d...Æ e faktisk ikke redd for døden lenger, etter at æ har lest bloggen så langt. Før æ starta på lesinga, så va æ redd for døden, men ikke no lenger, d føles iværtfall ikke sånn akkurat for øyeblikke...Æ ønske Anja en fin reise og t dokker de aller nærmeste, som blir etterlatt me den verste sorgen, æ håpe at dokker kommer styrka forbi den. Æ ska be og håpe for d beste for dokker <3 STOR klem t alle dokker <3 PS! æ håpe at æ en dag for møte denne tøffe dama, opp i himmelen, Anja...Æ skrev kanskje litt mye her i dag, men d va mine tanka og mine følelsa...TAKK <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk.
      Som jeg skrev på Twitter til ei som skulle døpe ungen sin, men tenkte bare på Anja: Livet er mye. Ikke minst helt. Det er ikke for ingenting at presten leser i både dåp og begravelse «Gud velsigne din inngang og din utgang», så får vi velsigne det som er mellom.

      Det gjør Anja godt hver gang noen finner nytte i hennes fortelling.

      Slett
  18. Dere er i tankene mine hele familien. Skulle så gjerne gitt noen ord til trøst i det dere opplever, men ord blir fattige. Varme tanker og klemmer til dere alle fem fra meg. Ingunn

    SvarSlett
  19. Kjære Anja!
    Jeg oppdaget bloggen din via gamle kollegaer fra Nordre Ås, og har fulgt den lenge. Du skriver veldig godt, og jeg har både ledd og grått. Innimellom har jeg hatt lyst til å kommentere, men ord blir så fattige.jeg vil bare du skal vite at jeg har lært utrolig mye av deg. Nå er ikke hver dag lenger noen selvfølge, og jeg prøver å være flinkere til å glede meg over øyeblikkene. Du og familien din kommer til å være med meg i tankene lenge framover, selv om jeg ikke kjenner dere, og jeg beundrer deres åpenhet og styrke. skulle så inderlig ønske at jeg kunne si noe som trøster, men skjønner at jeg uansett vil komme til kort. En god klem vil jeg likevel sende dere, og mange bønner oppover. Hilsen Kristin

    SvarSlett
  20. <3 Tenke på dokke<3 klem frå Helene og Olav

    SvarSlett
  21. Eg er ein av dei ukjente følgarane. Eg kjenner ingen av dokke, men vi har felles bekjente på Facebook. Slik vart eg merksam på bloggen og historia til Anja. Eg såg faktisk Anja på Lovisenberg for nokre veker sidan, då eg var innom for å ta avskjed med ei god venninne som somna inn der for tre veker sidan. Då hadde eg ikkje mot til å ta kontakt.

    Vi er heldige som får leve i eit land som klarer å ta vare på sine sjuke og døyande slik dei gjer på Lovisenberg. Eg ringte og spurte om eg kunne ta med blomar då eg skulle til mi venninne det som viste seg å bli nest siste gongen vi såg kvarandre. På kreftsenteret på Ullevål vart det blankt avvist, men på Lovisenberg var svaret "meir enn gjerne". Eg likar den innstillinga.

    Mine tankar går til dokke alle, og vonar dei siste dagane vert rolege og fine. Varme klemmar frå ein ukjent blogglesar.

    SvarSlett