torsdag 29. september 2011

Lei av å vente på telefon.

Er det ikke typisk? Når en går og venter på en telefon ringer den aldri. Snart hele uken har jeg gått rundt å ventet på telefon fra Ullevål. Jeg venter på det mest avgjørende svaret av alle - hvilken kreft type har jeg i kroppen min og hvilken behandling skal jeg ha, og når skal den starte.
Det er jo ikke slik at jeg ikke får dagene til å gå og at jeg sitter og depper og er lei meg, men det er mye bedre å vite - vite alt.
Jeg har lovet meg selv at uansett skal jeg være sterk - holde motet oppe og leve så normalt jeg bare kan.

De siste dagene har jeg møtt på folk som jeg ikke har sett på en stund - alle sier dem at jeg ser så frisk og fin ut - dem vet jo at jeg har vært syk, men dem blir veldig lei seg når jeg forteller at jeg har blitt syk igjen.
Det er mange forskjellige reaksjoner jeg møter. De fleste sier at jeg må fortsette å stå på, være sterk, dette klarer du, eller at du er tøff, du har vunnet før og dette skal du nok vinne over en gang til. Og noen sier at de syns at dette var trist å høre og synes dette er urettferdig, og at jeg nå burde få slippe å være syk igjen.
Det er jo ikke lett å vite hva man skal si i slike situasjoner. Og for all del jeg aksepterer jo at folk tar dette forskjellig, men vær så snill å ikke si: Ååååh stakars deg , å fy så forferdelig og vis med hele kroppspråket ditt at nå finnes det nesten ikke noe håp lenger.
Og til slutt så er jeg lei av dem som absolutt skal klappe meg "hardt" på skulderen og si dette går bra. Jeg har faktisk veldig VONDT i den skulderen - og vondere blir det etter et slikt "vennskaplig" klapp.
En stor takk til dere som aksepterer at jeg får lov til å være meg selv om jeg er alvorlig syk. Og takk til deg som sender meg en melding om at du tenker på meg. Jeg tror dere selv vet hvem dere er.

mandag 26. september 2011

CT, legesamtale og ny kreftdiagnose. Ny runde med kreftbehandling

I dag var jeg nok en tur på Ullevål. Var inne for at jeg skulle ta en CT undersøkelse for å se om jeg hadde no spredning til organene mine. Jeg skulle ta undersøkelsen med kontrastvæske. Da måtte jeg først drikke 1 liter vann på kort tid. Så fikk jeg sprøyta kontrastvæske inn i kroppen gjennom en veneflon. En rar varmefølelse i kroppen og det kjennes ut som en holder på å tisse på seg. Greit at undersøkelse ikke tar mer enn et par minutter.

Etter undersøkelsen var det opp på sengeposten igjen for å snakke med legen. Han skulle sjekke resultatene av undersøkelsene og så skulle vi ta en samtale når prøveresultatene var klare.

Det blei ut på ettermiddagen før vi fikk snakket med legen. Jeg fikk da beskjed om at dette ikke er no annet en kreft og at jeg skal starte med behandling ganske snart.
Kreften ligge i skjelettet mitt: i skulderen, nakke, rygg og bekken- Dem såg også antydning til forandringer i et ribbein.
CT undersøkelsen viste en liten flekk på levra, men dem er litt usikker på hva dette kan være, så jeg skal inn til en undersøkelse til. Lengen mener at kreften er hormonstyrt, men vevsprøvene fra skulderen er ikke klare enna, så han kan ikke si det helt sikkert, men mest sannsynlig er dette hormonstyrt kreft.
Jeg skal starte opp med strålebehandling ganske raskt og så blir jeg mest sannsynlig satt på hormonbehandling. Håper jeg slippe cellegift.
Nå får jeg bare bruke morgendagen til å la all informasjon synke inn og så er det bare å gå på med friskt mot og si til seg selv at dette skal gå bra og tenke positive tanker

lørdag 24. september 2011

Biopsi er ikke for pingler . Samtale med legen på sengeposten.

I går var jeg inne på Ullevål for å ta biopsi av skulderen min. Jeg reiste inn kvelden før så jeg skulle slippe alt stresset på morgenen for å komme meg dit. Det var greit nok å få en natt på sjukehuset, men jeg sov ikke no særlig, men litt fikk jeg jo sovet. Jeg rakk så vidt å ta en dusj før en portier kom for å hente meg. Han henta meg vist litt for tidlig, for ingen på avdelingen vist om at jeg hadde dratt. Og ikke rakk jeg å spise frokost heller. Men heldigvis hadde jeg noen havrekjeks i sekken så jeg fikk jo meg litt mat.
Da jeg kom opp på avdelingen ble jeg møtt av en sykepleier som sa at dem skulle ta biopsi av ryggen min, da blei jeg litt nervøs, fordi jeg hadde jo hørt at det bare var fra skulderen dem skulle ta - etter at sykepleier, radiolog og lege hadde snakket sammen en stund bestemte dem seg for å ta prøve av skulderen allikevel.
Når dem skal ta prøver av beinet i skulderen gir dem først lokalbedøvelse før dem fører en hul "nål" inn i skulderen. Når dem har kommet inn til beinet blir nålen banket inn i beinet, så skrur dem nåla et par runder rundt og så henter dem ut en liten bein bit. Hardt og brutalt.
Jeg kjente ikke så mye av selve inngrepet, men kroppen min reagerte med lav puls helt ned til 40 og jeg holdt på å besvime et par ganger. Jeg ble også veldig kvalm.
Jeg fikk intravenøsveske og litt adrenalin rett i blodet. Dem måtte gå sakte frem og det tok litt lengre tid. Jeg var inne over to timer. Jeg var veldig trøtt etter på, men jeg kjenner ikke så mye smerter i skulderen, er bare litt numen. Alt som vises i dag er en liten "prikk" midt på skulderen.
Etter på ble jeg kjørt opp på sengeposten og ble der en liten stund for å komme meg litt og få meg litt mat.

I går hadde jeg også en samtale med legen min. Han er veldig hyggelig og vi hadde en fin samtale. Og utifra undersøkelser som er tatt så gir legene meg ikke no håp om at dette ikke er no annet en spredning av brystkreften. Det er tøft å forholde seg til dette men jeg prøver å holde motet oppe så godt jeg kan. Han sa at han syns at jeg var flink til å fokusere på det positive og ikke tenke negativt.
For meg er det er viktig å fylle dagene med positivt påfyll og fokusere på at man skal ha et godt og innholdsrikt liv tiltross for at man har en alvorlig sykdom.
Og det er jo godt for meg å vite at jeg får topp ekspertise og topp behandling her. Og som legen sa: Her skal det ikke spares ei krone. Du kan bare slappe av og leve livet så skal vi ta oss av det medisinske.

På mandag skal jeg inn å ta CT for å utelukke at det er spredning til indre organer. Og jeg håper at dem ikke finner noe der. Men nå skal jeg bare nyte helgen og kose meg hjemme sammen med mine kjære.

torsdag 22. september 2011

En tung uke - men prøver å holde håpet oppe.

På mandag i forrige uke var jeg på Ullevål for å ta en MR undersøkelse. Den siste tiden har jeg slitt med en vond skulder og den har bare blitt verre og verre.
Man tenker jo ikke på at dette kan være kreft når en for bare et par måneder siden har fått beskjed om at en er helt frisk. Uka gikk og da det nærmet seg fredag tenkete jeg at om jeg ikke hadde hørt noe fra sykehuset så var det sikkert ikke no alvorlig, men på fredag kom telefonen. Jeg fikk beskjed om å komme på sykehuset på mandag, men jeg bad om å få vite det med en gang om det var noe galt. Jeg ville jo ikke ødelegge helgen.
Jeg fikk time kl 13.00 på fredagen, og jeg viste jo allerede da at det ikke var no hyggelig beskjed jeg kom til å få. Det var godt å ha med min kjære, slik at jeg slapp å ta dette helt alene.
Da jeg kom inn fikk jeg vite at det ble gjort funn på MR som ikke var så "hyggelige." Vi vet jo ikke helt hva detter er enda, men siden du har hatt kreft er det mest sannsynlig at dette er spredning til skjelettet. Det er gjort funn i beinstrukturen i skulder, rygg og bekken.
Det var ikke no hyggelig beskjed å få, og selv om jeg hadde forbredt meg på dette var det veldig tungt å høre det. Det var godt da å ha en skulder å gråte på.
Jeg har vært inne på Ullevål og tatt blodprøver og en liten legesjekk. I morgen skal jeg inn og ta biopsi (vevsprøve) og det er etter denne prøven jeg får endelig svar på hva dette er.
Jeg gruer meg veldig til å få vite, men jeg har forbredt meg på det værst tenkelige, så får jeg helle få en positiv overraskelse.
Jeg blir helt overveldet over alle som sender meg meldinger og tenker på meg. Det er godt å vite at dere er der alle sammen. Jeg skal reise inn på sykehuset i kveld, og håper jeg får sovet litt i natt og klarer å stenge de værste tankene ute.