torsdag 4. juli 2013

Sorg på vent

En uke er gått, og en ny er i gang. Fremdeles på det siste på Hospice Lovisenberg. Vi får uønsket innblikk i tilstanden «kritisk men stabilt».

Endelig en god blund.
Anja puster fortsatt med magen. Det er et stykke mellom hvert drag når hun sover. Selvom det føles veldig lenge når hun hopper over et eller to, er det ikke tegn på at det går mot slutten.

Vi registrerer små forandringer. Vi får nøye forklaringer. Ser etter kortpustethet. Finner bare nye smerteterskler, de senkes, som spisebordet som er på vei til å bli en spekefjøl – sage litt her, høvle litt der.

Det er lite Anja er ved bevissthet. Lite av gangen. Og hun klarer knapt å snakke tydelig. Det skal som regel to hoder til for å registrere rett og feil og sette det sammen til noe som stemmer med omgivelser og remedier. Eller humor.

Hospice Lovisenberg er blitt et hjem for oss. Vårt Hotel Cæsar. Et familiedrama. Det er blitt så hjemmekoselig, at Anja av og til tror vi er hjemme i leiligheten. Ikke verst for en 37-åring. Om enn uvesentlige detaljer i det store og det hele.

Vi andre har begynt å komme «i orden» her. Det vil si, vi blir ikke lenger så sorgtynget, rørt, sentimentale. Vi tar lengre pauser, ute av Anjas rom. I går måtte 13-åringen på shopping. Tre etasjer salg på H&M og en calzone på taket på Oslo City. Anja ville at vi skulle gå. Vi kjørte. 2 km hver vei. Men jeg går likevel litt ned i vekt. Litt.

Hannah fikk seg en kopp
ikke-kaffe på Starbucks.
Da vi kom tilbake, forsvant mormor og tante en lang stund. De kom tilbake og kunne fortelle at de hadde vært ute en tur, blant annet på Karl Johan. De tok vel «fem-kilometern», da. Bilnøklene var i min lomme.

Om kvelden måtte jeg lese kommentarer fra Facebook og bloggen igjen. Det var ikke lett å se Anjas reaksjoner, bare når hun skulle fortelle om de enkelte, og når hun spurte etter bestemte. Ellers er hun liksom litt ferdig med oss som har hengt her en uke. Det blir mer liv og latter til nye ansikter. Det er faktisk godt.

Vår sorg er på vent. Den har fått luftet seg litt. Nå er det andre som får slippe til. Vi kan legge til rette, trøste og forklare, forsikre om at det er verre ting for både Anja og oss enn å gi slipp på henne nå. Sykdommen krever sitt, skremmer, men fortjener ikke vår udelte oppmerksomhet.

Noe er bra med at det tar slik tid. I dag kommer mer besøk fra Anjas hjemtrakter, ytterst på Søre, uten fastlandsforbindelse, og med fri sikt til Stad. Og utenfor faller regnet i flau vind. 

19 kommentarer:

  1. Føler så inderlig med dere. Kjenner igjen symptomene du beskriver fra min samboer som døde, og denne ventesorgen som er så uendelig vanskelig.
    Varm klem <3

    SvarSlett
  2. Takk til deg, som klarer mesterstykket det er å dele sorg på vent nært og sterkt, men allikevel så vakkert.
    Du mobiliserer hjertekraften i oss som følger.

    SvarSlett
  3. Jeg har selv sittet sånn ved sengekanten men flere av mine nærmeste. Jeg vet hvor tungt det er, likevel må man liksom leve litt selv også.
    Jeg tenker på dere alle sammen og håper nesten at Anja snart kan få slippe å vente lenger...<3
    Hun har vært sterk og tapper lenge nok nå...

    Varme klemmer fra Beth...

    SvarSlett
  4. <3 <3 <3

    Fru Linn

    SvarSlett
  5. Takk for at dere deler denne tiden med oss. Jeg føler og følger med dere hver eneste dag.
    Dere er begge to veldig gode skribenter og får frem følelser og tanker sammen med hverdagens små hendelser på en god og positiv måte.
    På tross av alt som gjør så inderlig vondt.
    Sender varme tanker og håp om bedre tider for dere alle ♥

    SvarSlett
  6. Tenker på dere alle hver dag. ❤♥❤
    Lise T/Brystkraft

    SvarSlett
  7. Hvorfor skal det ta så lang tid å dø??? Av og til føler jeg at vi alle sammen er med på å holde Anja tilbake fra å gå hele veien!! Jeg har en så usigelig respekt for deg Jon Arne, at du klarer, da må jo vi også kunne klare. Håper inderlig for dere som skal bli igjen at dere snart får lov til å sørge. Jeg har lært mye av denne bloggen som jeg håper jeg husker når min tid er inne..

    SvarSlett
  8. Godt at dere tar vare på hverandre - godt at jenta får en timeout. Dere trenger det alle i denne tiden. Ro og fred ønkes dere.

    SvarSlett
  9. Tenker på dere hver dag. <3.
    Tanja/Brystkraft

    SvarSlett
  10. Det er godt,men samtidig så hjerteskjærende å lese hva dere skriver her. Føler så inderlig med dere. Tenker på dere og sender masse varme og styrkende klemmer.<3

    SvarSlett
  11. Dette er så utrolig sterkt, helt på knivseggen av livet. Sender dere alle gode tanker og lykke til på "ferden". Klemmer

    SvarSlett
  12. "Jeg ønsker deg nok velkomster til at du holder ut den siste avskjeden" -ukjent. Takk for at dere deler denne tiden. Føler med dere!♥

    SvarSlett
  13. Tenker på dere og hva dere går igjennom. Det er så mange ord, men samtidig ingen som duger.

    Jeg kjenner dere ikke, men er sterkt preget av det dere deler.

    @hsmerud på twitter

    SvarSlett
  14. Godt med ei oppdatering. Forstår at ventetida mot det uunngåelege må vere vond for dykk.
    Eg og er frå ei øy i havgapet med god sikt mot stadten :)

    Hels til Anja :)

    Eli

    SvarSlett
  15. Kjære Anja og Jon Arne ♡
    He dokke i tankane å ♥ mitt heile tida. Tenke masse på barne å ungdoms åra våre Anja.Vi hadde d fole kjekt :-)
    He våre so heldige at ej he fått våre å brsøkt dj nåkre gong i år, sku inderli gjerne ha våre der enda meir ♡ mn e dr i tankane mine ♡
    Store klem t dokke begge, å t dei skjønne ongane dokka ♡Kos frå nabotausa ut på Sandsøya :-D
    Tenkepådokkeklem ♡♥

    SvarSlett
  16. Tenker mye på dere. Godt dere har små pustehull innimellom.
    Kanskje et det noe i det: som dine dager er, skal din styrke være.

    Stor klem fra Trine

    SvarSlett
  17. kondolerer til alle i familien, hvil i fred kjære Anja <3

    SvarSlett
  18. Hvil i fred kjære Anja <3
    Kondolerer til alle i familien

    Klem fra Lena

    SvarSlett