Alt som blir igjen

Har du tenkt igjennom alt? Har du oversikt over økonomien og forsikringer? Og vet du hva som skjer når du faller fra?

Ikke alle tenker på hvor viktig det er med forsikringer og hvor viktig de er for både deg selv og de som blir sittende igjen.

Jeg tenkte jo ikke på å tegne forsikringer selv, annet en innboforsikring. Men da jeg og min mann refinansierte huslånet, ville banken snakke med oss om forsikringer, og vi tegnet livsforsikring, ulykkeforsikring og uføreforsikring. Flaks, for et og et halvt år senere ble jeg syk.

Og nå får jeg utbetalt uføreforsikring hver måned. Når jeg faller, fra får min mann utbetalt livsforsikringen. Godt for meg å vite at de som sitter igjen får noe, og slipper å stå igjen på bar bakke.

Det mange ikke vet er at arvinger også arver gjeld. Studielån er den eneste gjelden som blir slettet automatisk, og ingen arver den. Det er uansett viktig å sikre seg at de etterlatte ikke arver ekstra økonomiske sorger.

En livsforsikring som dekker halve boliglånet og eventuelle smålån kan være det minste som skal til for at de etterlatte skal makte å leve videre. Det er skremmende at det bare er flaks som utgjør skillet mellom lykke og fromme og sikkerheten om at de beholder boligen og egen inntekt.

Bare spør, jeg biter ikke

«Har du det bra?» – «Nei, jeg kan ikke klage.» Er det ikke mye bedre når den som spør virkelig mener det, og tar seg tid til å lytte.

«Hvordan har du det?» «Går det bra med deg?» Det er som regel slike spørsmål vi får vi som lever med en alvorlig sykdom. Og ikke alle tenker på hva de spør om, og ikke alltid har de tid til å høre svaret de får. «Joda, det går bra» og «ja, jeg føler meg ganske pigg».

Kanskje skulle vi svare ærlig, si at «nei, du dessverre så går det ikke bra i det heletatt. Jeg har det helt fryktelig, og jeg veit ikke hva jeg skal gjøre lengre.»

Noen er også redde for å spørre. Noen er usikre på hvordan de skal møte en alvorlig syk bekjent. Noen virker beklemte, unnvikende når de møter en. Noen unngår en helt og holdent.

Det verste er kanskje de som ikke er redde for å spørre, men som likevel er redde for å få svar. La det være klart med én gang: Det er ikke farlig! Det er bedre å spørre, eller å si ifra at du ikke vet hva du skal si, enn å unngå personen.

Jeg får stadig høre at jeg ser så godt ut og at det er så fint at jeg er så oppegående. Det er jo hyggelig at folk syns jeg ser fresk og levende ut, for det hadde jo vært kjedelig om de synes jeg såg død ut.

Jeg prøver å henge med så godt jeg kan og holde humøret oppe. I dag er ikke den beste dagen, og jeg føler meg ikke helt på topp, og ja, jeg ser sliten ut. Og folk spør om hvordan jeg har det. Har du virkelig tid, skal jeg fortelle hvordan jeg har det. Hvis ikke, så ikke spør.

Gamle prøvelser blir som nye

Nok en gang «så var dagen kommet». Denne gangen blir det lenger å vente.

Ikke bare kontrastvæske.

I dag var det CT igjen av lunger, mage og bekken. Har blitt vant med denne undersøkelsen, og det går som regel greit.

CT-undersøkelsen er over på få minutter, men det er det som jeg må før som jeg ikke er så glad i. I timen før CT må jeg drikke en liter vann. Og jeg bare hater vannet jeg får servert i en plastikmugge og drikkes av plastikk kopp.

Vi er bortskjemt med godt vann vi i denne bydelen, og vannet på Ullevål smaker ikke særlig godt. Som regel er det for varmt, og jeg liker jo bare iskaldt vann. Men må man, så må man. Som regel klarer jeg å presse i meg 7 dl, og det er bra.

Så er det inn og ta CT-bilder, men først må jeg få satt veneflon til kontrasten. Det går ikke alltid like greit, og det er få som klarer å treffe på første forsøk. I dag gikk det på andre forsøk, og så var det gjort i løpet av 5 minutter.

Nå kommer ventetiden, det er det verste med hele greia. Hvorfor må jeg vente i mange dager på resultatet? Og denne gangen er jeg ekstra «heldig». I 11 dager må jeg vente, det skulle ikke vært lov. Tålmodigheten blir satt på ganske tøffe prøver, spesielt denne gangen. Jeg vil jo vite nå om medisinen har virket. Jeg vil ha svar nå. Jeg håper bare at dagene frem mot 22. mars går fort.

Jeg har ingen følelse av om det blir gode eller dårlige tilbakemeldinger, men jeg håper selvfølgelig at jeg for en gangs skyld kan få en gladmelding.

Ellers fikk jeg trimma litt i dag. Etter at jeg hadde vært på Ullevål, var det mann og datter som måtte til legen. Da fikk jeg gått litt ute. Det var litt skummelt, for mange fortau er bare blankis, men heldigvis klarte jeg å holde meg på beina.

Har du også skjegg?

Ja, ikke trodde jeg at damer fikk skjegg, men jammen tok jeg feil.

Jeg har fått skjegg! Sier ofte at jeg skal la det gro, så kan jeg være nisse til neste jul.
 
Hemmeligheten ligger i en pille som heter Medrol, det er et kortison/steroid som vi som er så heldig å ha kreft i hodet får. Er du så uheldig at du glemmer å putte den i en gelatinkapsel, går du rundt med metallsmak i kjeften resten av dagen. Heavy!

Preparatet står på wadas dopingliste, og brukes neppe i idretten, for her avsløres man av bivirkningene; Det er et kjent fenomen er at hår vokser ut på de rareste steder, og en får bolleansikt. Kult, ikke sant?

Siden jeg synes det er litt flaut å gå rundt med skjegg, så var det nå på tide å fjerne det. Igjen. Jeg har funnet en krem som er ganske så skånsom mot ansiktet. En rimelig, rosa eske fra Vita: «Andrea Visage Clair - Gentle hair remover for the face». På bildet ser du hvor skjønn man må være i 8 minutter mens kremen virker. Vakkert!

Men trenger du nisse, så husk å si i fra i god tid, dette skjegget gror nemlig ikke så veldig fort.

Du skal ikke være redd

Det forrige blogginnlegget mitt ble tatt godt i mot av det fleste, og jeg er rørt over alle gode ord og all støtte jeg fikk.

Døden er et vanskelig tema, og ikke alle syns det er passende å snakke om, og ofte er det redselen for døden som er grunnen.

For meg har det vært viktig å få vite. Få vite mere om det som kommer og hvordan er tiden før døden. Dette blogginnlegget vil handle om døden, og vil du ikke vite, så trenger du ikke lese mere.

Man får som regel tid til å forberede seg på døden når man vet at en er alvorlig syk, og man vil kjenne det på kroppen at den blir svakere.

Jeg var redd for døden, men det var før. Det var før jeg fikk vite om hva som skjer når man nærmer seg døden. Heldigvis var jeg så heldig at jeg traff mennesker som tok seg tid og hørte på meg, og ga meg svar på det jeg lurte på. Jeg sa jeg var redd, og at jeg ville vite. 
«Hvordan er det å dø? Vil jeg ha det vondt? Kommer det til å ta tid?»

Så fikk jeg svar; Du skal ikke være redd for at det skal gjøre vondt for du får medisiner, ja for det meste vil du sove. Kroppen er på en måte utenfor. Og så er man våken innimellom. Man trenger heller ikke mat når man skal dø, heller ikke intravenøst. Det er mange pårørende som tror at man da sulter ihjel, men det gjør visst vondt verre å få tilført kroppen næring da.
Men det er viktig at man fukter munnen og gir godt munnstell. Det er ingen som vet hvor lang tid døden tar, det kan ta alt fra dager til uker.
Det er en spesiell ro rundt den som skal dø, og som regel bare «sovner» man. Så er livet over.

«Hvor skal jeg være når jeg dør?» tenker mange. På sykehus? Hjemme?
Hospice Lovisenberg er et flott sted å være den siste tiden. Der har de lang og god erfaring med det å ta være på pasienter og de nermeste i den siste tiden. Og selv vil jeg dit når den tid kommer.

Kreftens gladiatorer

Hvorfor blogger så mange om sine liv som kreftpasient flere år etter at de er kurert? Som om ingen lever med kreft i dag og ingen dør av kreft.

Amasonene var beryktede bue-
skyttere, og de fjernet høyre pupp
for å få fri bane for buestrengen.

På tirsdag da jeg var på Lovisenberg på treff, snakket vi om døden. Ja, for alle vi som er der på tirsdager har kreft, og vi blir ikke friske. Alle sammen av oss veit at vi skal dø snart, og at vi ikke har mye tid igjen. Alle vi som er der på tirsdager kommer dit i taxi, for vi klarer ikke komme oss dit på egenhånd, og ikke klarer vi å komme oss hjem selv heller.

Så var det tilbake til døden, da. Hvordan tror folk det er å leve slik? Vite at ingen lege eller noen medisin kan gjøre deg frisk? Tror du vi sitter og depper? Tror du vi sitter og synes synd på oss selv og sier at livet er urettferdig? Joda, noen av oss gråter innimellom, og noen av oss ser slitne ut, men klager gjør vi ikke. Men vi forstår, vi forstår hvordan de andre har det. 

Vi kan også forstå at en som er blitt frisk klager over at den nye rekonstruerte puppen gjør litt vondt, eller at arret er litt skeivt. Det er også forståelig med et jubelinnlegg når du runder fem år siden du ble erklært frisk. Men man glemmer da ikke i fem samfulle år å skifte navn på bloggen; «mitt liv som kreftpasient».

Husk, det er fremdeles mange som dør av kreft. Også av brystkreft. Dessverre overdøves alvoret av de kurertes mishagsytringer om pupper og rekonstruksjon.

Mens dagens kreftpasienter kjemper en ujevn kamp, som gladiatorer som hilser cæsar: «vi som skal dø hilser deg».

Små plager

Det er ikke kreft alt som plager meg. Med nye medisiner er de største plagene byttet ut med små. Men spenningen er den samme.

Nye bivirkninger

Her hjemme har vi vært forkjøla og snufsete hele gjengen og denne runden har ikke jeg sluppet unna heller. Håper forkjølelsen gir seg snart for jeg begynner å bli lei av å snyte meg hver halvtime.

Ellers er formen min ganske grei, og jeg føler at energien har kommet tilbake etter den tøffe spyrunden jeg hadde forrige helg.

Jeg klarer å gjøre stadig mer her hjemme også, og i det siste er det jeg som har laga det meste av middagene. Vi kommer på stadig nye retter, og unga koser seg med maten.

Det er lenge siden vi har laget middag av «ferdigmat» og Toro-poser. Og vi har laget opp endel mat som vi har i fryseren. Og i går var jeg til og med ned i vaskekjelleren og satte på en maskin.

Jeg begynner å glede meg til våren så jeg kan begynne å gå tur ute igjen. Nå er det litt for glatt til at jeg tør å bevege meg ute. Jeg trener inne så lenge. Går i trapper og gjør litt husarbeid. På tirsdager er jeg på Lovisenberg, og der er det også trim som jeg er med på. Det er godt å kjenne at jeg orker litt mere.

Nå begynner det å nærme seg tid for ny CT og evaluering av den nye medisinen. Jeg er veldig spent og er litt ekstra «irritabel». Er mange tanker i hodet mitt, mye spenning.

Jeg har ikke merket noe særlig bivirkninger av medisinen enda, bortsett fra utslett jeg har fått på halsen, litt i ansiktet og i hodebunnen. Det er som små kviser som klør. Jeg prøver så godt jeg kan å la være å klø, men det er ikke alltid like lett.

Så var det hormonmedisinen, som jeg ikke er så veldig glad i. Jeg svetter og blir varm, spesielt om kvelden, men det er vel ikke så mye jeg kan gjøre med det.

Jeg får vel bare leve med de små plagene, det viktigste er jo at jeg får være i grei form og orke å gjøre litt hver dag.