søndag 21. april 2013

Den nye virkeligheten


Det er en stor oppgave å forholde seg til en ny virkelighet uten forsøk på å bremse sykdommen. Barna er den største delen.

Sanden har begynt å renne ut.
Så var det helg igjen. Her hjemme går helgen som «normalt», selv om nyheten vi fikk før helgen ikke var det vi ville høre akkurat nå. 

På fredag fikk jeg snakka litt med unga, de to eldste. Det er jo ikke lett å vite hva en skal si og hvordan man skal fortelle barna sine om sykdommen og hva som kommer til å skje. For det er jo ikke noen fasit, og ingen vet vi hvordan dagene blir.


For meg er det viktig å være ærlig ovenfor barna mine og ikke holde ting skjult. Vi fikk en fin prat, og jeg sa som sant er at jeg selv heller ikke vet hvor lenge jeg har å leve. Det viktigste er at de ikke må gå rundt og stenge ting inne i seg.


Det er lov å være lei seg, lov å bli sint, og det er lov å gråte. Ingen ting er feil. Det er viktig at de finner en voksen å snakke med når de synes ting blir vanskelig.

Jeg har tre forskjellige barn, en gutt på fire år som ikke skjønner alt, men han forstår at mamma er syk og vet at noen ganger må mamma på sykehus fordi hun må ha hjelp av legen og få medisiner. Jeg har jo prøvd å forklare med enkle ord hvordan det blir fremover. At mamma kommer til å bli sykere og til slutt blir mamma død. Det er ikke lett å forklare døden for en liten, men han vet at når noen er død så blir dem borte.

Så har jeg en sønn på 11. Han er tenkeren. Han tenker mye, og for det meste holder han ting for seg selv. Han liker ikke å snakke om sykdommen, fordi han bare blir lei seg. Jeg sier til han at det er lov å være lei seg, og at det faktisk er bra å gråte.

Han er redd for å miste meg og han sier at han tenker på det hver dag. Og når han tenker på det hver dag, blir det jo enda tøffere når man må snakke om det man tenker i tillegg. Jeg sier til han at vi ikke trenger å snakke om det hvis han ikke vil det selv og at jeg heller kan fortelle når jeg får vite nye ting av legen min.

Så er det eldste jenta mi, da. Hun er 13 år, og hun har mange tanker. Hun har asperger syndrom og har sin egen måte og forholde seg til alt på. Av og til tror jeg at hun ikke forstår hvor alvorlig syk jeg er og at jeg kommer til å bli borte en dag. Men jeg har opplevd at hun tenker på det mye mere enn det hun selv viser.

Jeg vet at grunnen til at hun begynner å snakke om helt andre ting når vi snakker om sykdommen min ikke er fordi hun ikke bryr seg, men fordi hun blir veldig lei seg og begynner å gråte. Hun liker ikke å tenke på triste ting og vil ikke være lei seg.

Det er ikke lett å skulle forholde seg til sykdommen nå. Ikke for voksne og ikke for barn. Men det viktigste er uansett at vi er åpne om den, og at det er rom til å reagere forskjellig.


Jeg visste jo at denne dagen ville komme, og egentlig har vi lenge vært forberedt på at den kom ganske snart. Samtidig hadde vi det lille håpet på at det skulle gå greit en liten stund til.


Nå blir alt så virkelig, nå er jeg syk, alvorlig syk. Nå er det den siste tiden som blir viktig. Viktig for oss alle. Nå skal vi sammen leve resten av mitt liv så godt som mulig.

11 kommentarer:

  1. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg ville iallfall si at jeg har lest det du skriver, og det gjør et veldig sterkt inntrykk på meg. Og jeg vil si takk igjen for at du deler dette. Tusen takk!

    <3

    SvarSlett
  2. Kjære, kjære Anja, du skal vite, du er i mine tanker♥

    SvarSlett
  3. Sterke ord Anja! Tårene renner her jeg sitter, Du har alltids vært åpen og ærlig på det du skriver. Takk for at du deler dette med oss som er så glad i deg<3

    Anette

    SvarSlett
  4. Randveig Noren Risberg21. april 2013 kl. 09:49

    Kjære, kjære deg! Du har en utrolig styrke i det at du har mot til å gå inn i dette på en åpen og ærlig måte. Du tør å kjenne på følelsene, og samtidig gir du en åpning for at barna dine skal få lov til å gjøre det samme. Du ser dem, og du forstår deres måte å uttrykke seg på. Det er jo dette som er livet, å leve her og nå med dem vi er glad i, og å dele sorger og gleder. Kjære Anja, jeg tror at du gir barna dine noe helt umistelig midt oppe i alt som er så tøft og vondt. Du viser at selv når alt er på det vondeste, så er det noe som er større, nemlig kjærligheten, og den vil leve videre i barna dine. Jeg sender deg mine varmeste tanker og følelser, og håper at du får en flott tid sammen med barna dine, og at de gode øyeblikkene vil få prege hver dag! Stor klem fra Randveig

    SvarSlett
  5. Det er ikke greit å være syk og samtidig må være så sterk. Ikke er det enkelt for deg, heller ikke for dine nærmeste. Men du er klok og ser barna dine, og du lar dem være barn. Jeg tørker tårene; en sterk historie du forteller. Må dagene du har igjen å leve, mange eller få, bli gode!! God klem fra Inger Johanne

    SvarSlett
  6. Det er så sterkt å lese det du skriver, og se de flotte ungene dine. Jeg føler så sterkt med dere. For 31 år side stod min familie i samme situasjon som dere. Men ingenting ble snakket om. Det er så godt at det er åpenhet rundt dette nå, tror mye hadde vært annerledes hvis vi hadde visst. Mange gode ønsker for så gode dager som mulig, og stor takk for din åpenhet.

    Beste hilsen fra Trine

    SvarSlett
  7. Tusen takk for alt du deler, Anja! Jeg mistet selv min mor til kreft når jeg var barn, og det er godt og vondt på en gang å lese hvordan en mor har det, som vet at tiden snart renner ut.

    Og du? Du har noen fantastiske barn, som jeg ganske sikkert trur du kan være stolt over! Kjempefine er de, og de vil aldri kunne glemme deg uansett! <3

    Ønsker deg gode dager fyllt med velvære all den tiden du har igjen.

    SvarSlett
  8. Din historie er så sterk å ta inn, jeg tror ikke det er helt mulig uten å være der selv. Du gir dine barn noe veldig viktig, en forberedelse og muligheten til å snakke med deg. Kanskje svarer du dem på de spørsmålene de ikke selv vet at de har.
    Jeg ønsker at dere får gode dager sammen framover, og måtte de bli mange, mange.

    SvarSlett
  9. Kjære Anja <3
    Utrolig sterk - og tøff lesning..
    Takk for at du er så modig, åpen, ærlig og tøff og deler
    alt med oss <3
    Vi følger dere i hjertene våre <3
    Varm klem fra Heidi <3

    SvarSlett
  10. Ikke bekymre deg for barna. Bare kos deg sammen og skap minner.

    Jeg mistet mammaen min når jeg var 14 år. Jeg hadde ikke en sorgreaksjon med gråt og mye ytre tegn til tap, men ble innesluttet og holdt meg for meg selv. I ettertid ser jeg at kroppen regulerer sorg og utrykk på ulike måter - det spiller personlighet, roller etc. Men jeg opplevde skam ved at jeg ikke hadde rett form for sorg, at jeg gråt og var trist i alles påsyn. Uansett, nok om dette.

    Det viktigste jeg har med meg er alle minnene, både latter og sorg. Alt fra flauheten fra den gangen jeg fersket mor og far nakne i senga, til koselige tv-kvelder med Grand Prix-show og hjemmelaget pizza:)

    Ønsker dere alle alt godt!

    SvarSlett