Nå har det gått noen dager siden siste strålingen på onsdag i forrige uke. Den to siste gangen var dem tøffeste, og jeg fikk en skikkelig psykisknedtur. Huff og huff. Jeg begynte å bli ganske sår og rød i stråle områdene på fredagen og jeg grudde meg skikkelig til å fortsette strålingen uka etter. Jeg gråt faktisk litt og bad så pent jeg kunne for å slippe dem 3 siste gangen, mest fordi jeg viste at det bare kom til å bli mye verre før jeg var ferdig. Jeg ble undersøkt av sykepleier og lege.
Den første legen jeg snakket med mente at det kanskje såg sånn ut at dem kanskje måtte vurdere å stoppe etter 23 ganger og si seg ferdig og skulle bare diskuteredet med den annen lege først. Beskjeden jeg fikk var at selvfølgelig kan vi ikke tvinge deg men det er jo viktik at du tenker over at dette gjør du for fremtiden din - akkurat det svaret en trenger å høre. Alt er opp til deg, vil du leke med livet så værsågod liksom. Jeg hadde ikke noe lyst i det hele tatt til å fortsette. Hadde mest lyst til å løpe ut og reise hjem. Nå orket jeg ikke mere og nok var nok. Etter mye om og men så bestemte jeg meg like vel for å gå til strålingen, men det tok sin tid før jeg orket å gå helt inn, blei skikkelig dårlig av alt og måtte spy av hele greia. Så det var utrolig godt å få unna dem to siste gangen - jeg beit tenna sammen og tvinga meg selv.
Godt å være ferdig. Nå håper jeg bare a sårene slutter å vokse og endelig begynner å gro skikkelig. Strålesår fortsetter å utvikle seg flere dager etter at men er ferdig. Og det klør no veldig. Har heldigvis fått med meg no greier fra sykehuset å legge på, så nå får vi bare ta en dag om gangen. Denne uka skal jeg også på jobb et par dager. Gleder meg veldig til det. Det skal bli godt å endelig få starte å jobbe igjen.
Uff! du får ha god bedring og en fin helg.
SvarSlettlegger meg som følger.