Face Time, tandoori og hekletøy

«Du rykker stadig nærmere start» - og egen seng.

Stor hage på Hospice Lovisenberg

Jeg tør ikke si det høyt; armen er blitt bedre. Jeg kan hekle igjen. Må bare passe på og ikke overbelaste armen, så det blir bare litt av gangen.

Håret er begynt å falle av. Etter to uker med stråling er det bare å forsyne seg med en klype, så følger det med hårtust etter hårtust. Nå blir det spennende å se hva som vokser ut igjen.

Jeg har hatt lyst til å spise ute sammen med mannen min hver dag i det siste, men det har endt med at jeg ikke orker. I dag var jeg mye bedre, og gjett om jeg hadde lyst på indisk. Mixed tandoori. Men det smakte skuffende på Jaipur på Egertorget. Men treåringen var storfornøyd og gaflet i seg karri-kylling med pene manérer.

Minstemann er tilbake fra bestemor i Sarpsborg, mens de to store ungene er på Vestlandet. De som vanligvis sitter med fjeset begravd i en datamaskin, har jeg nå aller nådigst på Face Time i et par minutter om dagen.

Nå vil jeg hjem. Det er ensomt her om kveldene med bare TV og WF. Jeg har bare to strålebehandlinger av hoften igjen. Hvis alt går som det skal, skal jeg hjem onsdag.