torsdag 13. oktober 2011

Nå vil jeg ikke ha flere dårlige nyheter. Tenk om dagen i dag bare var en vond drøm.

Jaja, så blei det en skikkelig nedtur i dag, og ingen koselig melding å få i fra legene. Jeg reiste inn på sjukehuset i går kveld for å ta en undersøkelse tidlig i dag. Jeg skulle ta ultralyd av levra min. Jeg hadde jo en følelse av at det dem hadde sett på CT ikke var no å bry seg om. Men desverre viste det seg at jeg har to svulster i levra mi. To stykker på to forskjellige steder, så operasjon går ikke ann. Jeg hadde fått beskjed om å kontakte legen etter undersøkelsen.
Selv om det ble litt ventetid valgte jeg å vente på legen. Jeg vil jo vite, og det verste jeg veit er å gå å vente på svar. Men det er jo ikke alle svar en vil høre, men det hjelper så lite å utsette dem.
Det var god å få snakka med legen. Og han vet at jeg vil ha ærligesvar. Kreften i skjelettet mitt kan man prøve å stoppe og reversere litt, men det er et veldig dårlig tegn at det har spredd seg til levra. Jeg har også et par andre små svulster rundt om kring på kroppen. Jeg spurte legen om hvor gode prognosene var for å bli helt frisk, og han sa dem ikke var så veldig gode og jeg måtte nok belage meg på at jeg ikke får leve i mange år, men uansett så skal vi prøve alt som finnes av medisiner for å se om det hjelper.
Å håpe er alt vi kan gjøre.
Jeg fikk startet på behandling allerede i dag. Jeg har fått to ulike hormonkurer. En sprøyte som jeg skal ta hver 4. uke og tabletter som jeg skal ta hver dag. På mandag stårter jeg opp med strålebehandling. Jeg skal ha 15 strålebehandlinger. Etter på blir det mest sannsynlig cellegift.  Jeg var alene på sykehuset i dag, og det var tøft å stå i alt alene, og det ble noen tårer. Selv om alt var kaos oppe i hodet mitt klarte jeg å tenke klart og få spurt om alt jeg lurte på.
Det var ikke noe greit å komme hjem og måtte fortelle familien hva legene hadde sagt. Vi har valgt å være åpne og fortelle også barna alt. Vi sier til dem at det er lov å være lei seg og at dem må spørre om det er noe dem lurer på.
I dag har vi grått, gitt hverandre gode klemmer og lovet hverandre at vi alle skal gjøre hva vi kan for at alle skal ha det så fint som mulig. For oss er det også veldig viktig at skolen er informert om hvordan situasjonene er hjemme hos oss, slik at barna får ekstra støtte når dem trenger det.
Jeg er veldig taknemlig for at skolen har en så utrolig flott sosiallærer. Hun er god å ha og en fantastisk støtte for hele familien. Så er er jeg veldig heldig å ha en kjempe flott familie, mange gode venner, kolleger og flotte naboer. Alle kommer til å være til god hjelp og støtte i tiden fremover.
Dattera mi foreslo at nå var det på tide at vi tok og gifta oss. Så da får vi se om det blir bryllup snart.

4 kommentarer:

  1. Det var ikke hyggelig å høre Anja. Men du skal vite at du har mange som tenker på deg. Og ikke bare de i nær familie. Det er mange av oss "langt ute i periferien" også. Sender mange gode og varme klemmer til deg og dere! Karianne

    SvarSlett
  2. Hei Anja. Jeg kjenner deg ikke, men har jobba litt med Laila. Jeg leser bloggen din flere ganger i uken og føler veldig på den sorgen du må bære... Jeg håper virkelig du blir frisk, selv om nyheten du fikk ikke var så bra. Jeg ønsker deg lykke til videre med de kampene du måtte møte, det er ufattelig synd i dere som har blitt rammet av denne alvorlige sykdommen. Lev hver dag som om det skulle være den siste, godt mot!!

    SvarSlett
  3. Mette Fyhn Nordeng13. oktober 2011 kl. 23:00

    Kjære Anja, dette var triste nyheter. Godt at dere får snakket og grått sammen i familien, og jeg synes at forslaget om å gifte seg var skikkelig bra. Det er noe som kan lyse opp i alt det grå. Lykke til med alle tøffe behandlinger, ta kontakt om det er noe jeg kan bidra med. Vi er mange i nærmiljøet som tenker på deg! Klem fra meg

    SvarSlett
  4. Svar meg når jeg lurer
    Hvorfor må du gjøre dette?
    Hvorfor må du ta den vakreste av alle blomstrer og la den visne så altfor fort?
    Hvorfor drar du livsgnisten fra denne vakre blomsten så altfor fort?
    Skal ikke den få vokse og bli gammel?
    ...
    Kjære, jeg ber deg…
    Kan du være så snill å gi masse liv til denne blomsten.
    Du kan ikke bare se på at den skal visne bort.
    Det kan du bare ikke gjøre.
    Det er alt jeg ber deg om.
    La blomsten få styrke fra oss alle og la den få leve som alle oss andre.
    Vi trenger denne blomsten, alle sammen!
    Jeg kan ikke leve uten denne vakre blomsten min…

    SvarSlett