I god form

Det er rart å kunne si at jeg er blitt bedre når jeg har denne sykdommen.

I dag var jeg på Ullevål til legetime hos onkologen min. Han var glad for å se at jeg var i så god form om dagen. Han sa at det «gleder meg å se at du er i så god form».

Selvfølgelig er jeg glad for å høre slike ord. Og jeg kjenner jo på kroppen min at formen min er ok for tiden. CT-undersøkelsen neste måned vil gi svaret, men jeg vil ikke tenke på den nå. Jeg vil fortsette å glede meg over de små fremskrittene.

Jeg merker at jeg er litt sterkere, og jeg orker litt mere. Jeg er ikke som før, men jeg godtar at ting er som de er. Å akseptere at jeg klarer det ene men ikke det andre har vært hardt.

Omgivelsene har nok merket frustrasjonen min mange ganger. Etter hvert har gleden over det jeg har fått til gitt meg en mer positiv hverdag.

Jeg prøver ikke tenke på det, men tanken dukker opp innimellom: Hvor lenge vil dette gode vare? Som oftest går dagene uten at jeg tenker på sykdom.

Jeg har bestemt meg for at jeg dropper rullestolen der det er mulig, og de små gåturene har gjort meg sterkere i beina. Tirsdagstreffene på Lovisenberg gleder jeg meg til, det er godt å komme seg ut og treffe andre. Det er et godt mål for uka.