Dagene blir av og til lange her på Lovisenberg. Men jeg får tiden til å gå likevel.
Selv om dagene blir like er det viktigste at jeg klarer å holde motet og humøret oppe. For hver dag som går er jeg nermere dagen jeg skal reise hjem.
Jeg er nå halvveis i cellegiftkur nr 3
Og det begynner jeg å merke på kroppen. Det er tungt å stå opp om morgenen, og kroppen vil liksom ikke helt være med på notene. Så i dag var klokka nærmere 12 før jeg kom meg opp og i gang.
Jeg er mye letterte til sinns om dagen, og jeg tror nok at den gode beskjeden jeg fikk forrige uke om at cellegiften har virket er grunnen. Nå er det liksom håp, og alt er ikke så håpløst og fortvilende som det var før. Nå skal jeg kjempe og ikke gi opp og miste motet.
Hver dag er det trening.
Det er ikke noe kjære mor, og jeg slipper ikke unna. Hver dag kommer fysioterapeuten inn på rommet mitt. Jeg får litt lymfeødembehandling, det er ganske godt, og jeg slapper av og bare nyter det. Etterpå er det opp og trening av armen. Den blir stadig sterkere, men det er fortsatt lang vei frem mot målet. Og det er god motivasjon når en ser de små fremskrittene.
I begynnelsen ville jeg ikke være her.
Men nå vil jeg være her, selv om jeg lengter hjem noen ganger, er dette et godt sted å være. Det er så stille og rolig her, og en har alle muligheter til å hente krefter og bygge seg opp til en skal hjem og tilbake til hverdagen. De som jobber her er bare fantastiske, og ikke minst har alle tid. God tid til å snakke og til å lytte. Så dette er en plass jeg gjerne vil tilbake til når den tid kommer.
Det er så godt å høre at du har fått tilbake noe av humøret og optimismen, Anja. Godt å høre om positiv beskjed, - at kuren virker! Vi sender deg stadig gode tanker vi som møter barna dine hver dag! Ikke vanskelig å forstå at det kan bli lange dager og at hjemlengselen blir stor. Krysser fingrene for at du snart kan reise hjem igjen. En god helg ønskes deg! Hilsen Ingunn
SvarSlett